Det norske samfunnets grunnpilar er tillit. Tillit til at hver individ støtter opp om fellesskapet og tillit til at fellesskapet støtter den enkelte ved behov. Gjensidig tillit. Tillit til at den enkelte bidrar til samfunnet gjennom arbeid, skatt, dugnader og andre som kommer alle til gode vel vitende at en dag kan en selv være den som trenger vård og omsorg. Den som trenger hjelp til å overleve, til å leve sammen med sine kjære så lenge som mulig og så godt som mulig er som mor/far, ektefelle, bestemor/bestefar. Den som trenger den beste behandlingen som finnes per idag – den som bygger på tidligere erfaringer og siste forskning, den som er siste nytt.
Vi som trenger den, vet at vi trenger den for egen del, vet at vi trenger den nå og vi vet at vi ved å få den også bidrar til fornyet og forbedret kunnskap til nytte for de som kommer etter oss. Det skjer så mye nå på forskningsfronten og behandlingen må være akkurat der – i forskningsfronten. Norge er det rette land for å kunne være aktive og målretta her og ikke legge unødvendige hindringer i veien slik liggende forslag vil være. Det er fag, felles kunnskap som kan lede valg av behandlingsmetoder fremad. Det vil være politisk kløkt som vil legge til rette for at de beste behandlingsmetodene som finnes tas i bruk og ny forskning utprøves. Den samfunnsmessige gevinsten er ikke kortsiktige innsparingen av kroner og øren men en aktiv deltakelse i krigen mot den vanligste dødsårsaken i Norge – kreft – og for å opprettholde den viktigste grunnpilaren i det norske samfunnet. Å si at man jobber langsiktig blir bare tomme ord – tomme ord for de med kreft med spredning, til unge med kreft som risikerer ikke å komme ut i arbeidslivet eller danne familie. Man kan ikke ta med seg penger in til himmelen, men man kan få lengst mulig tid her på jorden sammen med sine kjære. Det er viktig for å beholde tilliten fremover at fagkunnskap og pasientenes rett til medvirkning på nytt havner i fokus og at det fortsatt vil være rom for å ta individuelle avgjørelser og behandling. Hvordan skal vi ellers nå målet om individtilpasset behandling for de med forkortet levetid?
Mvh, Kristina Myrvang