Hei!
November 2019 fikk jeg tilbakefall av brystkreft med spredning. Prognosen var dårlig.
Men fordi Kisqali hadde blitt godkjent for min type kreft så var det hjelp å få. Medisinen er dyr, men den er så human å bruke at jeg klarer å jobbe selv om jeg har kreft med svært alvorlig status. Jeg lever, tar vare på barna mine og jobber. Skatten jeg betaler er nok til å dekke det medisinen min koster. Det er smart for alle at jeg får denne behandlingen, og akkurat nå er jeg trygg.
Kreften min vil etterhvert mutere og kisqali vil ikke virke mer. Da vil det antagelig finnes andre medisiner som vil holde meg i live, og kanskje fremdeles i full jobb. Men kommer jeg til å få dem?
Jeg forstår at kreft er dyrt å medisinere. Jeg forstår at vi ikke kan si ja til alt.
Men jeg ber om at den som skal bestemme hvilken behandling jeg skal få er en lege som kan se på nytten medisinen kan ha for akkurat meg. At jeg kan be om en second opinion og en forklaring hvis jeg får et avslag.
Jeg ber om at vi organiserer beslutning angående nye behandlinger slik at sånne som jeg, som jobber og har det helt fint, fortsetter sånn fremfor å ende med å belaste Staten fordi vi kun kan få behandlinger som ikke kan kombineres med jobb. Jeg ber om at medisinske beslutninger som disse tas av leger med riktig kompetanse og ikke administrative ressurser alene.
Jeg ber om å få fortsette å jobbe og bidra gjennom et langt liv – selv om jeg da har en kronisk kreftsykdom.